I dag publiserte Terje Vullum et blogg-innlegg om digital kommunikasjon i form av meldingstjenester og medhørende mylder av klienter og løsninger. Dette innlegget inspirerte meg så til å formulere mine egne tanker rundt dette, so here goes (Sorry Terje, det ble for langt til å passe inn i kommentar-feltet deres..)

Kommunikasjon, du, jeg og meldingsklientene
For meg handler dette om kommunikasjon og måten vi skal kunne ha dialog mellom mennesker på. For å oppnå god utveksling av «meldinger» vil det være naturlig å finne en protokoll/standard kommunikasjonsvei som er ikke-ekskluderende i sin natur. Vi har innen både ordinære nettsteder med debattfelter og i tilbakemeldingsfelter, sosiale media m.fl. dessverre allerede sett eksempler på at løsninger som skal oppfordre til dialog og meningsutveksling velger ekskluderende løsninger ved å forutsette at den enkelte har opprettet konto hos en enkelt leverandør.

Den gjengse databruker ser ofte med undring på, og ofte avmakt, når teknologiinteresserte mennesker går til angrep på et nettsteds valg av debattløsning som krever en FaceBook-konto for å få være med. De fleste ser ikke poenget med å tilby flere påloggingsalternativer, «det får holde med en som de fleste har». Denne holdningen fra systemeier kan være greit på steder der frivillig å delta, eller det ikke ligger kraftige incentiver bak deltakelse. Problemet kommer først når dette blir så utbredt at de fleste ikke reagerer når en offentlig tjeneste tar i bruk denne typen pålogging for sporbarhet. (En like uheldig bieffekt, men som ikke er et tema her, er informasjonen om bruker-adferd som disse store tjenesteeierne blir sittende med. Ola på 28 er f.eks. hyppig innom både kommunens barnehagesider og FaceBook og et datingnettsted..).

For å skape god dataflyt er det to ting som er nødvendig: å redusere antallet klienter man må bruke for å kommunisere med sine med-kommunikanter, det seg være kolleger, kunder eller familie og venner. Det andre er nevnt over, en ytterligere standardisering av protokollen klientene benytter. Dette åpner på sikt opp for kryss-autentisering av den typen OpenID står for, der brukeren selv styrer sin digitale identitet og bruker denne til pålogging mot en rekke tjenester.

Sist ut i denne standardiseringen på protokoller er Microsofts MSN, som i følge godt informerte kilder er i ferd med å flytte seg over på XMPP, som også benyttes av Jabber, Google Talk og en rekke kommersielle aktører som Oracle og Skype. XMPP Standards Foundation (XSF) har god driv og vil nok befeste seg som en standardisert og velfungerende organisasjon for eierskap til de mange standardene som er under utvikling. Samhandling starter alltid med en felles forståelse av datautvekslingen, her på klient-nivå.

I en ikke alt for fjern fremtid vil vi derfor kanskje kunne se en MSN-bruker sende meldinger direkte til en Google Talk-bruker basert på utveksling av data på katalognivå etter godkjennelse fra brukeren. Denne typer tanker er ikke nye og kan spores tilbake til det flotte arbeidet som ble nedlagt i årene 1988 til 2000 da RFCene for IRC-protokollen ble laget, videreforedlet og oppdatert. Her er datautveksling mellom bakenforliggende løsninger alt på plass i 1989(!). Dette kan også i høyeste grad minne om hvordan man ikke er bundet til å ha Nokia-telefon om man skal ringe til en med Nokia-telefon. Bæreren tale og de underliggende protokollene er for lengst standardisert og fungerer mellom ulike leverandører av tjeneste (telefonnett/nummer), klient (telefon) og bruker (deg). Det er ingen grunner til at det ikke skal kunne bli like enkelt for oss på nettløsninger som chat. Her er tjenesten (MSN/Facebookchat,IRC), klient (Pidgin,BitlBee,Instandbird,Spark) og bruker (fortsatt deg) tilstede og venter. Jeg tror XSF og leverandørene blir enige, og jeg tror det snart skjer mye spennende.

Min oppfordring til BetaTrondheim, og andre som tenker i de baner at de skal implementere chat ovenfor befolkningen er å i første omgang tilby en enkel nettbasert løsning med XMPP i bunnen. Slik trenger man ikke legge føringer for brukerens verktøykasse og man har samtidig friheten til å velge en installerbar klient som støtter mange tjenester i de delene av organisasjonen som trenger det.

Fremtiden, den er fortsatt der fremme, og den er fri, åpen og inkluderende! :-)

Det er ikke alltid jeg tar meg tid til å skrive om de små tingene som får meg til å føle meg veldig nerdete her i verden, men i dag skal jeg gjøre et hederlig unntak og ta et dypdykk inn i en typisk «dette er nok veldig meg»-aktivitet: Nerdegym.
Med nerdegym mener jeg ikke å stå på scenen på The Gathering og få folk til å trene armmusklene ved hjelp av løfte-øvelser med tastaturer, det er litt sånn der TG1999..
Nei da mener jeg slik Trening Trim og Trivsel, eller 3T da, som treningssenterkjeden jeg er deltidsstøttemedlem i heter. En typisk nerdegym begynner med lesing av et datablad (Wired, Linux Format og Linux Journal er gjengangere) eller en lettere rosa avis (DN). Denne lesingen foregår naturlig nok på dertil egnede treningssaparater, som eksempelvis de tredemøllene 3T har hvor det fortsatt er lesestativ. Dette lesestativet har til min fortvilelse blitt mindre hyppig å se på de nye maskinene fra produsentene 3T holder seg med, men enn så lenge er det alltids en eller to slike som står ledige i lokalene.

Etter endt lesing har man gjerne opparbeidet nok varme i muskulaturen til at man kan trå til og utføre noen lette 4 minutters rykk eller 2×2 etc. Bra greier. Dette etterfølges gjerne av løs og ledig vandring til neste apparatur – sittesykkelen. Dersom man er så uheldig at det ikke en gang er en ussel børs-kommentar igjen å lese i avisen har man etter hvert et aktivitets-problem, da det er tendenser til interne ytringer av typen «dette er KJEDELIG» om å sykle sittende på sykkel i et lokale hvor man med avglemte hodetelefoner til den lure telefonen er henvist til å høyre på bakgrunnsstøyen, inkludert høyttalerne som har hengt seg opp på P4 Bandit og samtidig ikke har nok båndbredde til å unngå bufring av Tone Damlis siste skamløse ytring.
-Det er akkurat her den kreative nerden i meg våknet for noen år siden. «Hei vent nå litt», sa jeg til meg selv en stille kveld på sykkelen. Dette «fremdriftsvinduet» er pikselert – det består jo av punkter. DET må vi da kunne lage noe med? Jeg er jo viden kjent (blant de sju personene som vet at dette er noe jeg gjør i blant) for å lage ASCII-baserte tegninger av selskapers logoer eller annet fjas når jeg leverer scriptede funksjoner på jobb.

-Hvorfor ikke utfordre seg selv og lage litt «piksel-kunst» med punktene på fremdriftsvinduet?

Jeg skal ikke kjede dere med fire år med beskrivelser av de mest intrikate figurene jeg har skapt, for det er forbasket vanskelig å legge på nok hastighet/vinkling/motstand til å oppnå de ønskede antall punkter på denne skjermen, og det er blitt mange, svært mange, «oi, den kunne blitt fin»-øyeblikk for så å ende opp med en rasende løping/sykling på maks hastighet når «kunstverket» ble gruset av et enkelt feilskjær ved rulleringen/ sekvenseringen på skjermen.

Uansett, tenker du nok nå. Hva kan man så lage med noen piksler på en slik maskin? Det første bildet jeg vil dele er et punktbilde, min gjengivelse av et klassisk byggverk; et slott. Komplett med en taklampe-injisert «solrefleks»:

ASCII-slott av akai med sidetårn og hoved-bygning bak en ringmur

Så blir spørsmålet mitt da. – Hva kan DU lage med punktene på treningsapparatene?